Jeg er en 27 år gammel kvinne fra Østlandet. Single og jobber som kunsthåndverker. Jeg driver et lite atelier med utsalg, hvor jeg selger egen keramikk, foruten innkjøpte varer. Butikken går greit. Det går rundt, som vi sier her – men mitt kunstneriske vesen er lite forenlig med bokføring og bilag og den slags. Og når jeg ikke har råd til å sette bort papirarbeidet til en regnskapsfører, blir det så som så med både det ene og det andre.

Dessuten må jeg innrømme at jeg har en hang til det søte liv. Ikke fjonge klær og dyre biler, nei, jeg går i det man kan forvente kunstnere er kledd i. Fargerike kjoler og skjørt. Bilen er utslitt Renault Kangoo som jeg frakter varer i. Men turer til Provence og Toscana…se det er en annen sak. Det koster jo litt. Hvilket har gått på bekostning av felleskapets beste.

I fjor fikk jeg regningen. En restskatt på 249 900 kroner, oppsamlet gjennom flere år, skulle betales med to ukers frist. Man kan si hva man vil om kemneren, og det gjøres da også, men optimist, det er han. Nåvel. Jeg fikk besøk, utpanting som det heter. En kjekk, men litt tørt utseende mann i midten av trettiårene skulle gå gjennom mine eiendeler for deretter å selge dem på auksjon.

Jeg var nedfor. Jeg var det. Butikken, huset, bilen – sliten som den enn er. Alt kunne gå under hammeren. Kemneren skulle ha sine penger. Derfor kan jeg vel ikke fortenkes i at jeg grep det siste halmstrå: Nils, skattevesenets lakei kom innom butikken i sitt offentlige ærend. Og glodde friskt på mine store bryster som jeg bærer fritt under løsthengende bluser og kjolebryst. Fyren var nok ikke så tørr som han så ut. Umiddelbart så jeg løsningen, der vi satt ved det kombinerte spisebordet og skrivebordet i det minimale bakrommet i forretningen. Dørene hadde jeg låst, av frykt for at en uskyldig kunde skulle bli hanket inn som innbetaling av skattegjeld.

– De er unntatt utpanting, de to, sa jeg og ristet frekt på overkroppen. Gubben ble rød. Jeg løftet dem, og slapp. De gynget. Jeg kikket dypt inn i øynene hans. Rødmen avtok, men kulen på den blå dressbuksen – jeg mistenkte den for å være en såkalt bilbukse – røpet at opptelling av eiendeler ikke var tanker som dominerte i øyeblikket.

Jeg kan være ganske frekk når det gjelder å redde skinnet. Siden det sto klart for meg at sistnevnte var veien ut – skjøv jeg stolen min inntil hans og la hånden over kulen. Kuken var stiv som en stokk. Den lå opp og til siden over låret. Gjennom det tynne stoffet kjente jeg varmen fra den. Og der jeg satt ble jeg plutselig svært så fornøyd: Jeg var våt.

Resten gikk av seg selv. Nils – skattevesenets trofaste dreng – lukket øynene da jeg åpnet glidelåsen i smekken. Ut spratt den stive pikken hans. Den var langt fra noen tørrpinn, men var overordentlig full av blod. Dessuten smakte den herlig salt og godt. Akkurat det jeg trengte etter påkjenningene.

Jeg slikket og sokket etter beste evne. Alle mine avsug kom til nytte nå. Det tok da heller ikke før det begynte å rykke i pikken hans. Pungen lå tung og varm i hånden min. Stenene formelig roterte idet han kom med et langt stønn.

Jeg spyttet ut fløten hans i servanten – det er et minikjøkken i bakrommet – og rev noen tørk av en tørkerull og gjorde meg ren. Etterpå serverte jeg ham kaffe. Uten fløte.

Nils var blitt den reneste sjarmør etter serveringen. Så da jeg spurte om han kunne ordne det slik at jeg betalte mine restanser i avdrag slik at jeg unngikk det forsmedelige med utpantingen, svarte han at han godt kunne legge frem saken min for kemneren. Det var ellers mulig å stryke gjeld også, nevnte han. Jeg fikk dumboører. Etter en kort rådslagning forlot han butikken.

Noen dager etter fikk jeg nok et brev fra kemneren. Der sto det at saksbehandler Nils N. og kemneren i møte av da og da hadde besluttet å anbefale å stryke deler av skattegjelden, siden restansene det gjaldt var flere år gamle og min betalingsevne liten. De slo glatt av 149 900. Resten kunne betales over fem år.

Jeg kom fort ned fra skyene da Nils en ettermiddag stakk innom, akkompagnert av en mye eldre herre, tynn, bebrillet og tørrere enn Dødehavsrullene. Det var styggen selv. Anbefalingen ville bli tatt til følge, sa de – hvis jeg gikk med på følgende: Nils og kemneren skulle betjenes med en omgang hver per uke i ett år. Det skulle dekke avkortingen av restskatten. De resterende 100.000 måtte nedbetales med kalde kroner over fem år.

Jeg slo til, jeg. Den eldre herren er forresten den søteste. Tynn og skrøpelig som en vissen furukvist, men knuller som en erfaren herremann. Oppmerksom og vennlig. Pikken hans er tynn, men lang – ligner litt på en fyllepenn.

Positivt er det også at det er enkelt å få blekket ut av den. Han vil alltid ta meg bakfra – og elsker å krumme de lange, skrukkete hendene sine om brystene mine mens han utfører sitt ærende. Jeg setter faktisk pris omgangene våre, og synes særlig at den litt lange, tynne pungen med noen få, strie hår på er søt.

Nils er vanskeligere. Men også han er god. Dessverre litt for ivrig. Jeg har måttet være streng og gi ham valget mellom å bli sokket eller å knulle. Ole Brumm er fy. Selv om det berømmelige valget uansett har et kunstnerisk innhold – i vårt tilfelle.